Anselm Grun: “Å tro er å ha tro på en person”

Han produserer fire til fem bøker per år som avviker over hele verden. Da for 44 år siden Anselm Grun bestemte seg for å bli munk-benediktinsk og bevege seg bort fra verden, ble ingenting forhåndsskygget at han ville opprettholde en så nær forbindelse med ham. Styrken til det han sier er i evnen til å koble tro og psykologi, dybde og personlig utvikling. For å utelukke, aksepterte Anselm Grun oss i hans kloster i Bayern.

Psykologier: Det som forklarer din så dype interesse for psykologi?

Anselm Grun: Opptil 24 år var jeg mer interessert i filosofi, spesielt Heidegger, Sartre … men i 1968 kom perioden med eksistensiell krise i klosteret vårt. Ritualer så ut til å miste betydningen, alt virket på en eller annen måte utdatert. Selv opplevde jeg en emosjonell krise, tvilte: Enten jeg valgte temaet for klassene mine riktig, er den klar for den kommende åndelige veien? Jeg trengte å vise vilje og dom, og jeg ble tatt til fange av et spesielt vennskap med en kvinne. Det er grunnen til at jeg ble interessert i gruppepsykoterapi og forbindelser mellom psykologi og spiritualitet, spesielt verkene til Jung. Flere ganger dro jeg til tre -ukers kurs til sentrum for eksistensiell psykologi i Schwarzvald, hvor jeg var engasjert i meditasjon, kroppslig praksis, kreativitet, avslapning ..

Monastic Life viste seg å være enklere eller vanskeligere enn du forestilte deg, tullet i munker?

EN. G.: Til å begynne med var jeg selvfølgelig redd for livet i en lukket verden, men faktisk viste det seg å være i det hele tatt som frykten min. Etter å ha overvunnet krisen, innså jeg at monastismenes vei hjelper meg å få en viss balanse mellom ensomhet og liv i samfunnet, bønn og arbeid. Og så takket være det faktum at jeg driver med psykologisk hjelp, har jeg mange kontakter med omverdenen. Jeg ante ikke at jeg ville motta så mange invitasjoner at behovet for hjelp ville være så stort.

Når du blir kalt en “psykoterapeut -munk”, er du enig i dette?

EN. G.: Jeg bestemmer meg selv av det tyske ordet Seelsorger – “Det som bryr seg om sjelen”. Jeg er den som behandler sjelen, men samtidig forstår også psykologi. Først var jeg engasjert i unge mennesker som ikke kunne takle problemene sine, og så begynte vi å akseptere forskjellige mennesker som kom hit i klosteret vårt for støtte. Vi har også Recolletio-Haus, et spesielt hus som tar for en tre måneders periode med prester og nonner som opplever en krise. Som åndelig verge jobber jeg der sammen med miroterapeuter-to menn og en kvinne som fikk opplæring på forskjellige skoler (humanistisk psykologi, gestalt, atferdsterapi). Selv møter jeg også min veileder hver halvannen måned.

Hva disse menneskene i kirken lider av?

EN. G.: Fra depresjon Norsk-Apotek24.com/ og tvil om hans kall. De tviler på at de har valgt den rette veien, det oppstår konflikter i lokalsamfunnene sine, eller at de er i kassen med dem. Etter å ha oppdaget homoseksuelle tilbøyeligheter, vet de ikke hvordan de skal takle dette … generelt, de samme vanskene som i det verdslige livet!

Når de kommer til meg, tenner jeg alltid dette stearinlyset. Flammen hennes minner meg om at det viktigste er ikke det jeg sier eller tenker, men det guddommelige lys.

Hvordan du kombinerer psykologisk kunnskap og tro?

EN. G.: Det er to typer tro: tro “riktig fungerer” (det styrker helse), og tro som en flytur fra virkeligheten, spesielt fra vår egen indre virkelighet. Her hjelper psykologi mye: Takket være den vender den troende ikke bort fra bevegelsene til hennes egen sjel, fra selvkunnskap. Flyet på seg selv kan bare skade oss. Ta for eksempel frykt – jeg kan prøve å kjempe mot ham og forvente at Gud skal eliminere ham, men hvis jeg ikke har funnet hans grunn, hvis jeg ikke gjorde det nødvendige psykologiske arbeidet, vil dette ikke gi noe. Du må forstå hva denne frykten er forbundet med, hvilke forventninger som står bak den. Psykologiens rolle er at den troende er oppriktig, at han ikke skjuler noe for seg selv. Vår ide om oss selv og Guds bilde er uløselig knyttet sammen, så hvis vi har en negativ, usunn idé om oss selv, så forestiller vi oss og Gud feil. Alt jeg bringer til Gud, må jeg først føle i meg selv.

Hva er “riktig” tro?

EN. G.: Det er basert på tillit i livet, på følelsen av at vi er i Herrens hender og at vi ikke har behov for å stole på ros og anerkjennelse av andre. Å tro på Gud er også å tro på mennesket. Min tro kommer til uttrykk i hvordan jeg oppfører meg med andre mennesker. Mange prester forkynner om Gud, men hvis de samtidig ser på en person med pessimistisk, har de ingen reell tro!

Du stoler på verkene til fedre-fedre og St. Benedict. Hva er deres dype helbredende kraft?

EN. G.: Fathers-Honigns så på alle menneskelige lidenskaper, følelser og reflekterte over hvordan de kan holde dem i UE uten å undertrykke. Og charteret til St. Benedict setter omfanget av klosterlivet, det beskriver ritualene i detalj. Disse ritualene og ascosis skaper en spesiell hellig tid atskilt fra verden, den utvider hjertet og åpner den for spiritualitet. Åndelighet er et stort hjerte. Vi har alle følelser, alle lidenskaper, men det er fremdeles et sted for fred, stillhet i oss, som vi må kunne få. Jesus sa selv: “Guds rike er inni oss”. På dette stedet, der Gud er, er jeg fri fra andres vurderinger, fra deres forventninger, ingen harme kan skade meg, jeg er sunn og helhetlig, og det er på dette stedet som min ekte, første “jeg” ligger.

Hvordan kan vi komme til et slikt sted inni oss selv?

EN. G.: Jeg må fortelle deg selv at det er dette rommet med frihet inni oss – det hjelper allerede. Du trenger fortsatt ritualer. Det er kirkelige ritualer, henrettet av visdommer, men alle kan utvikle sine egne. Noen ganger tilbyr jeg ett ritual på slutten av forestillingen. Det er bare en gest: Kryss armkorset ditt. Dette er en god kveldsritual, noe som betyr at “Jeg lukker min indre dør”. Det er selvfølgelig nyttig å papit i 20-30 minutter, men ikke alle er i stand til dette. Og et så enkelt ritual tar ett eller to minutter og lar deg starte annerledes dagen etter. Ritualer er nødvendig bare for å “åpne eller lukke din indre dør” når det er nødvendig. De gir oss følelsen av at vi selv lever livet vårt, og ikke det kontrollerer oss. Og det er ikke så viktig hva dette ritualet består av! En ung mor fortalte at for henne en så hellig tid er de fem minuttene hun bruker i badekaret. Ingen grunn til å gjøre noe sammensatt, bare noe ritual må gjøres, og innser fullt ut hva vi gjør.

Du kaller stress “åndelig sykdom”. Hva mener du?

EN. G.: Stress er assosiert med manglende evne til proporsjoner. Jeg jobber for mye fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal si nei, og jeg er redd for at de ikke vil elske meg. Det er ikke selve arbeidet som forårsaker stress, men de dårlige kildene vi trekker krefter for å oppfylle det – perfeksjonisme, selvintensjon. Hvis jeg trekker styrke i Den Hellige Ånd, kan jeg gjøre mye uten å utmatte styrken min, fordi jeg er fri fra følelsen av at jeg trenger å bevise noe som jeg skal gjøre alt upåklagelig. Bildet av korset viser oss at inni oss er godt og ondt, bevisst og ubevisst, skygge og lys. Han viser oss vår integritet, og vi må omfavne disse motsetningene, (re -) for å kombinere dem i oss selv. Vi må godta alle fasetter av vår individualitet.

Hva er ordtaket til Kristus inspirerer deg mest?

EN. G.: “Jeg kom til å ha liv og ha overflødig” (evangelium fra Johannes 10:10). I bøkene mine snakker jeg ofte om “ekte liv”. Det kommer når jeg er fri fra etikettene som andre hang på meg eller jeg selv når jeg klarer å finne det dype “jeg”. Hun kaller meg til å leve i nåtiden, fullt til stede i det jeg gjør. Etter å ha etablert den daglige rutinen, hjelper vi med å sikre at det også er orden inni oss. Og til slutt, for å oppnå et ekte liv, må vi forstå hvilke illusjoner som skal skilles med. Vi forventer ofte for mye av livet. Skulle hun alltid være paradis? Du må ha mot og ydmykhet, gå ned i dypet av oss selv og akseptere deg selv, og til slutt erkjenner at vi er “middels”. Bare ved å sørge over alle uoppfylte, kan du se ditt interne potensial.

Men hva er troens rolle?

EN. G.: Du kan aldri vite på forhånd hva som vil helbrede oss: psykoterapeut, ord, medisin, Gud, som i seg selv er en hemmelighet. Du må ydmykt godta alt. Å tro betyr ikke å se livet i et rosa lys, det betyr å stole på Guds vilje. Dette betyr å fortelle deg selv at livet ikke bringer meg ikke alt det jeg vil, og fortsatt akseptere det. Den gode nyheten om kristendommen er et realistisk budskap, ikke et innlegg av idealet. I korsets bilde, som omfavner død og oppstandelse, sier denne nyheten at alt kan transformeres, gå fra mørket. Oppstandelse er “her og nå”. Dette er alt jeg stoler på.